Please enable javascript in your browser to view this site!

Hva er å være flink?

Igjen deles det på artikler om prestasjonskultur, om ungdom som er slitne og deprimerte, om jaget etter det perfekte og supermenneske. Er det rart at det er slik idag?

Hvis du tenker på de du kjenner, hvem tenker du på som mest vellykket? Som ressursterke? Som "flinke"? Hva avgjør om du kommer deg inn på den skolen du vil, på de studiene du ønsker å ta? Hva avgjør om du kommer deg på intervju? Ofte vil svaret være hvor "flink" du ser ut til å være. Hvor flink du er på papiret, hvilke karakterer du er blitt gitt. Ofte er denne flinkheten knyttet til kunnskap som bare er 1/3 av kompetansebegrepet. Holdninger og ferdigheter får ikke like stor plass, sannsynligvis fordi de er vanskeligere å dokumentere og måle.

Etterhvert når du blir litt eldre vil og resultater du har skapt (gjerne målbare og i penger) kunne bidra til å bedre cv'en. Hull i cv'en som å reise å oppleve verden, som å ha opplevd sykdom, "for lange" permisjoner for å ta vare på framtiden nemlig barna våre. De greiene der spør ikke linkedin eller cven oss om.

En anerkjent forsker fra Stanford University, Dr Carol Dweck har forsket i mange mange år på læring. Hun ser to tydelige retninger i hvordan vi anerkjenner hverandre og oss selv. Gir vi anerkjennelse på innsats eller prestasjon? Bygger vi selvfølelse som handler om hvem vi er eller bygger vi selvtillit som handler om hva vi gjør? Er det viktigst med karakterer eller karakter? Spør vi barna våre hva de vil bli når de blir store? Eller spør vi dem hvem de er?

Hvor er de nasjonale prøvene på empati, omsorg, sosial raushet? Kanskje makten må vise ungdommene hva som faktisk er viktig? Kanskje "Kunnskapsløftet", heller kunne vært et holdningsløft eller en verdidugnad?

Jeg syns ikke det er rart at ungdom oppfatter at å være flink er viktigere enn å være god med andre, hjelpsom eller snill. At hvordan de har det er mindre viktig enn hvordan de presterer. Hvordan er det så med status på yrkene våre? Er det de yrkene som handler om mennesker, om omsorg, det å hjelpe til å være noe for andre, er det de jobbene vi ser på som viktigst? Hvordan viser vi isåfall det? Eller er det de som forvalter mest penger og bygger oljerigger?

Vi trenger verdiskapning i form av kapital, men dette er ikke vår viktigste ressurs. Det er mennesker som er vår viktigste ressurs. Vi er "human-beings" ikke "human-doings".

En skole i Storbritania ved navn Barrowford har følgende slagord "Learn to love, love to learn" kanskje dette kan være et tips til både foreldre, lærere og politikere? Når vi nå går inn i et nytt år, kan vi huske å tenke over hvem vi er og vil være for andre? Istedetfor å bare sette mål til sommerkroppen 2015 og masteren 2016?