Please enable javascript in your browser to view this site!

Når tar du av deg jakken?

Det krever mye av både mot og sårbarhet å gå tett på i relasjoner. Det krever at jeg går inn i mitt eget følelsesregister. Det krever at jeg stiller spørsmål ved mine egne sannheter. Å være opptatt av relasjoner og hverandres følelser er kjempetøft. Det kan gjøre veldig vondt. Å vise empati. Ikke bare ved å sette seg inn i andres tanker, men også kjenne på følelsene til andre. Det er hardt det. For det krever at vi bryr oss. Det er ikke mykt og fløyelsaktig. Det er rått, ufiltrert og til tider veldig vondt.

Jakken og feigheten

I kjelleren min bor det to unge voksne, som kom hit for noen år siden som mindreårige flyktninger fra Irak. Jeg er nede og snakker med dem innimellom. Jeg går inn. Jeg beholder jakken min på. 

Jeg er feig. Livet i 1. og 2. etasje er så behagelig. 

Det føles for mye for meg. Jeg er redd for å gå inn og ikke komme meg ut igjen. Derfor er jakken på. Det er lettere å sende penger. Gi bort tingene som jeg egentlig ikke trenger. Lettere enn å gå nært inn på Nazeem og Atiifa. Tenk om jeg blir for involvert? Tenk om de blir "avhengige" av meg? 

Jeg overvurderer nok min rolle. De trenger meg ikke, men de trenger at noen ser dem. Siden vi bor i samme hus kan det godt være meg. Folk rundt meg og «Siri i hodet» sier; "Nei, Siri du har nok du. Tre barn og jobben din og alt." 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal begynne å ta av meg jakken. 

I organisasjoner

Hvordan "takler" vi de som er, eller har vært sykmeldte? De som har vært eller er i tung sorg? Der det har vært konflikter og baksnakking? Hvordan forsoner vi?  Hvem har ansvar for at dine relasjoner skal fungere på en god måte? De som mister jobben sin? De som har det vanskelig på hjemmebane?

Avvise eller unnvike

Jeg husker enda da jeg var 16 år på treningsleir i Spania. Bestemoren min hadde akkurat gått bort, og jeg fikk beskjeden da jeg var på tur. Jeg syns det var trist, og det gjorde meg kanskje ekstra sårbar den uken. Jeg trodde jeg hadde noen venner der. En kveld sa vi godt natt og vi lå alle fire jentene på et rom. Jeg våknet litt senere. Ingen av dem var der. De hadde reist inn til havnebyen Puerto Banus uten meg. De ville ikke ha meg med. Derfor var det best å late som om vi alle skulle sove, så slapp de å avvise meg. 

Jeg husker og godt et foredrag jeg holdt som relativt ny for noen år siden, der en liten gjeng bare bestemmer seg for å ikke si noenting. Det er det verste ofte, alt som ikke blir sagt. Så merkes holdninger og antakelser så uendelig godt.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om en ung mann som ble permittert på e-post en fredags ettermiddag klokken 15.55. Å bruke e-post på ubehagelige hendelser og personlige utfordringer er ikke greit. Eller hva med Marie som ingen klarer tryne på, og "alle" vet det bortsett fra hun selv. Det skjer mye i gangene rundt omkring. Når skal vi tørre å snakke med i stedet for om?

Tråkket på?

Når du kjenner det blir litt klam stemning eller at det skurrer skikkelig med en person, hva gjør du da? Når du blir beskyldt for noe som du ikke mener du har gjort? Når du føler deg misforstått? Når du føler deg tråkket på? Når du ser eller hører at andre blir tråkket på? Hva gjør du?

Noen kan være snille 

Når er det vi glemmer at alle er mennesker? At grunnleggende menneskeverd er akkurat det. At alle fortjener å bli behandlet ordentlig? Det er uendelig mye fokus på mobbing i den offentlige debatten, hva med å ha fokus på å være snillere med hverandre? Hva med å huske at også voksne kan bli lei seg og føle seg såret?

Er det "noen" som må fikse opp her, så kan jeg garantere deg at det er færre enn fire personer eller ingen som heter Noen i følge SSB.

Hardt, sårt og nesten alltid verdt det 

Å bevare integriteten under press. Å ta imot ubehagelige tilbakemeldinger. Å ta andres verdensbilde på alvor. Det gjør ofte vondt. Det rokker ved kjernen i oss. Tryggheten vår. Verdier. Å innrømme at jeg har tatt feil, si unnskyld, og vise likeverd. Å lytte, stille spørsmål, anerkjenne og gi tilbakemeldinger. Hardt, sårt og nesten alltid verdt det.

Vi må huske at vi kan være modige. Hver enkelt kan gjøre en forskjell. Du kan gjøre verden litt bedre der du er.

Siri F. Abrahamsen er en samfunnsengasjert grunder og eier av Verdifabrikken, hun er foredrags- og kursholder, blogger, skaperen av boken "Historien om deg". Hun har en Bachelor of Management fra BI og begynte med mentaltrening som 13-åring, hun har en CTI sertifisering i Co-Active Coaching fra USA. Idag inspirerer hun mange hundre hver dag gjennom sosiale medier- du kan følge her på facebook og her på instagram