Please enable javascript in your browser to view this site!

Støttende kritikere

Det er veldig lærerikt med stemmene som ikke alltid sier det jeg ønsker at de skal si. Denne uken har jeg vært i flere møter med folk som er skeptiske og som stiller utfordrende spørsmål. Folk som jeg ser med en gang har en helt annen tilnærming til en oppgave enn meg selv. Dette er så lærerikt og utviklende. Det hjelper veldig på klarhet for meg selv. Hvorfor gjør jeg det jeg gjør? Hvorfor tror jeg at jeg har noe å komme med? Hvorfor tror jeg at noen vil høre på meg på et foredrag? Hvorfor er jeg god nok?

Hvorfor er det noen folk som får fram det beste i meg og andre det verste? Hva er det disse gjør, som har den ene eller andre effekten på meg?  Av og til ønsker jeg å gå i forsvar, eller enda verre fornektelse. Jeg får litt lyst til å si, ja men du da? Jeg gjør det ikke. Men jeg tenker det. Det gjør litt vondt, veldig vondt i noen øyeblikk. Så går jeg videre og tenker, fyttigrisen, jeg er sterk. Nå er jeg enda sterkere enn jeg var. Nå tåler jeg mer motstand enn før. Nå er jeg enda sikrere på det jeg driver med. Nå er veien enda klarere. Jeg er modig. Jeg legger lidenskapen min på hakkefjølen. Jeg gir av meg selv og jeg bidrar.

Så tenker jeg tilbake på ungdomstiden, tennisen (og skolen). Å være alene, helt alene, sammen med andre. Være alene på banen og kun ha meg selv. Et publikum som bare kjente motstanderen. Som digget når jeg gjorde feil. Som klappet når ballen jeg slo gikk i nettet. Som aktivt ville psyke meg ut. Jeg kjenner følelsen av å bare ville flykte. Det gjorde jeg ikke. Jeg tapte og jeg vant. Jeg vant over fristelsen til gi opp og stikke av. Jeg vant over de på tribunen som ikke ville meg vel. Jeg vant over egen frykt for å være helt blottlagt og sårbar. Jeg vant over frykten for å tape.

På skolen, hvor jeg alltid følte meg annerledes. Hvor jeg snakket mest med lærere. Hvor jeg ikke "kom inn" i noen jentegjenger, hvor jeg egentlig hadde det sosialt kjipt. Hvor jeg hadde forventninger ofte, som ikke ble innfridd. Hvor jeg følte at jeg ga og ga og aldri fikk igjen. Kanskje alt så fint ut. Kanskje jeg hadde klær som var kule, en veldig fin familie (som alltid har støttet og utfordret meg med kjærlighet! Veldig takknemlig for det.) Jeg var god i idrett, og jeg klarte meg bra faglig. Kanskje jeg var for sterk. Liker vi de som er sterke? Er de sterke for sterke? Er det vanskelig å være raus med "de sterke"? Hvordan vet vi egentlig om noen er sterke? Blir vi noengang for sterke til støtte? For sterke til å bli utfordret med godvilje?

Ofte så ønsker jeg å være med de som heier på meg. Som syns alt jeg gjør er bra og som lar seg begeistre. Men da kommer jeg til å stoppe opp, jeg ønsker meg utfordringer. Så vet jeg at det er veldig viktig å ha folk rundt meg som tør å tenke annerledes og si det til meg. Som vil meg vel, og kommer med tanker jeg ikke har tenkt. 

Tenk hvis relasjonene våre kunne hatt større takhøyde i ærlighet og utfordring. Hvis vi hadde vært så trygge på hverandre, at vi kunne utfordret fordi vi vil vel! Det jeg merker, er at jeg er mye mer åpen og interessert i kritiske innspill, når samme person er god på å støtte. Når en sier hva som er bra og hva som kunne vært bedre. Ikke for å pakke ting inn, men for å ha fokus på begge deler.

Det er alltid noe som er bra, og alltid noe som kan bli bedre. Jeg lærer mest om jeg får tilgang til begge deler. Det tror jeg gjelder flere enn meg selv. 

Motstand er en gave, så lenge helsen holder.