Please enable javascript in your browser to view this site!

Jeg vet hva jeg vil svare, men jeg vet ikke om jeg tør..

Jeg er veldig opptatt hvilke verdier vi fremmer som voksne, politikere, samfunnsdebattanter, barnehage, skoler, media m.fl. Demokrati og ytringsfrihet er flotte ord. Jeg skal ikke gå inn i ytringsfrihetsdebatten, men med friheten som finnes er det et tankekors at såpass få velger å være aktive med sine meninger i det offentlige rom.

Taushetsplikt og oppbygging: I går skrev jeg et blogginnlegg om medias håndtering av skolen. Den gjaldt ikke en spesifikk skole, selv om den ble oppfattet sånn og jeg forstår godt at noen leser den slik, da den inneholder referanser. For meg handlet den om to ting: - utfordringen i å konfrontere en part som ikke kan forklare seg grunnet taushetsplikt. Denne gang gjaldt det skolen, den samme utfordringen gjelder resten av oppvekstsektoren og helse/omsorgssektor. Det andre handlet om - hvordan media kan bruke sin rolle til å bygge opp, ikke bare rive ned.

Intensjon-effekt: Jeg fikk mange meldinger, mest positive og noen negative. Jeg hørte at artikkelen ble oppfattet på en måte jeg absolutt ikke hadde intensjon om.

Sak eller person?: Da kom jeg i klinsj med meg selv og det jeg står for, er saken viktigere enn personene? Var jeg for rask? For spiss? Personlighetsmessig er mennesker mye viktigere for meg enn oppgavene. Jeg valgte å slette hele artikkelen og trekke den tilbake fra Aftenbladets debatt. Ubehaget ble for stort for meg. Der og da merket jeg at dette takler jeg ikke. Hva vil de si om meg? Hva vil de tro? Gjør dette saken verre eller bedre?

"Ikke bry deg om hva andre mener": En sak eller artikkel vil alltids tolkes i mange retninger, utfra det bakteppe og de erfaringene hver enkelt har. Jeg vet på forhånd at noen vil like det, andre vil tenke negativt om det og gjerne da og om meg. Det er selvfølgelig det siste som er mest vanskelig, fordi jeg er så glad i å bli likt. Jeg liker å bli heiet på. Jeg liker ikke å gjøre andre sinte eller leie seg. Jeg liker ikke å føle meg misforstått.

"Det er umulig å bli likt av alle", "det er viktig å stå for noe", "ikke bry deg om hva andre mener om deg" - dette sier jeg jo selv og, til mange. Som regel så klarer jeg meg greit på det feltet, jeg bryr meg ikke så veldig om hva andre syns tror jeg, helt til det blir veldig ubehagelig.

Innflytelse og potensial: Jo flere følgere jeg har, jo større innflytelse har jeg. Ergo flere som potensielt ikke vil like meg. (legg merke til at det er det jeg tenker, ikke potensielt flere som vil like meg. Det negative bias i praksis.)

"Snille Siri": Skal jeg være snille Siri som skriver kommunikasjonsråd, kronikker om ledelse, koselige ferietips og mine personlige erfaringer som ingen kan ta meg på, det vil jo være bra både for business og selvbildet? Eller skal jeg i tillegg våge å stå for noe "ordentlig" i den skikkelige samfunnsdebatten, der det finnes haier og rever, sinte og snille, høflige og uhøflige, folk som vil forstå og ikke. Folk som vil digge meg og folk som vil hate meg? Jeg vet hva jeg egentlig vil svare, men jeg vet ikke om jeg tør...

 

Siri F. Abrahamsen er en samfunnsengasjert grunder og eier av "Why Be less?", hun er foredrags- og kursholder, blogger, skaperen av boken "Historien om deg" og sertifisert CTI Coach. Hun har en Bachelor of management fra BI og begynte med mentaltrening som 13-åring. Idag inspirerer hun mange hundre hver dag gjennom sosiale medier- du kan følge her på facebook og her på instagram